På jobben er vi tre stykker som nå har satt oss ned en halv etasje, ja vi sitter mellom 2. og 3. etasje – det går an, i et eget prosjektrom. Her skal vi sitte ut året, hvertfall. Ingen av oss er spesielt begeistret for kaffen i automaten. Her om dagen sier Morten: “Vi skal ikke spleise på en slik Nespresso-maskin da, som vi kan ha her på prosjektrommet?”
Jeg har aldri vært noen kaffe-kjenner, men tenkte at jeg godt kunne være med på det, siden det automaten vår har å by på ikke er noe å skryte av. Nå i ettertid kan jeg lett konstatere at det var et sjakktrekk.
Man bestiller små kapsler/ampuller med forskjellige type kaffe. Til nå har jeg bare smakt et par forskjellige typer, og de har vært kjempegode. Det er ikke bare snakk om svak smak eller sterk smak, med vekt på ordene svak og sterk – nei her er det vekt på ordet smak. God smak.
Hvis jeg skal sette fingeren på noe, så må det være at det går med veldig mye emballasje, og det er jo ikke spesielt miljøvennlig. En ting er all pappen som alt er pakket inn i, den kan jo lett resirkuleres. Noe annet blir det med selve kapslene, hvor det er en blanding av plast og metall (tror jeg). Kanskje jeg skal foreslå at de begynner med en egen oppsamlingsordning for resirkulering og materialgjenvinning? Jeg får tenke på det over en god kopp kaffe…
Det er litt som i “Being John Malkovich”…